I en hverdag preget av A4 mentalitet blir jeg møtt med mye skepsis når jeg sier jeg spiller poker. De aller fleste jeg prater med har hørt om online poker fenomenet og en del av dem har også dumpet over en dårlig skrevet artikkel om Johnny Lodden, Annette Obrestad eller kanskje Petter Northug Jr. på VG eller Dagbladet. De er ofte interessert i om jeg har vunnet mye, og oppfølgingsspørsmålet kommer alltid  like lite overraskende på meg;   “Men hvor mye har du tapt da?”. Det er tydelig den allmenne oppfatning at det ikke går ann å vinne i poker, all suksess er forbigående og jeg må se til å få meg en mer fornuftig og sikker deltidsjobb. Det er jeg ikke interessert i!

Jeg er stolt av å kunne kalle meg en vinnende pokerspiller. Jeg står gjerne rakrygget og legger ut om temaer som psyke, kontroll, flaks og utholdenhet, til tross for at de aller fleste lytterne ikke har snøring på hva som egentlig kreves. Det er ingen som vet hvor mye arbeid, læring og ikke minst TID som har ført meg der jeg er i dag. For 5 år siden var jeg drita dårlig, jeg sparket søppelbøtter i veggen, kastet rekvisita i veggen og brølte som en ape når ting buttet i mot (Red.anm.: Jeg slår gjerne et slag for overdrivelse!) I dag rynker jeg knapt på nesen hvis jeg som 80% favoritt taper store potter. Ikke bare har jeg blitt en akseptabel pokerspiller, men jeg har fått en god dose selvkontroll med på kjøpet. “Har utviklet en god dose selvkontroll og disiplin gjennom mange års pokerspilling” er fristende å smelle på CVen, men jeg innser at det i dagens samfunn ikke hever nivået, sett fra perspektivet til den gjennomsnittlige leser.

Jeg vil også poengtere at dette er min reise, og at andre pokerspillere kan ha hatt en lettere vei, eller kanskje de sliter med å vinne enda, etter år med prøving. Det er ikke gitt at alle som prøver poker kan lykkes, men jeg tror en del kan nå det nivået jeg er på, der pokeren betaler deg bedre enn en hvilken som helst annen deltidsjobb. Å ta steget til å leve av spillet som “pokerproff” derimot kan få Stoltzekleiven til å virke som en nedoverbakke (But isn’t it?).

Jeg kan uansett bare fortsette å spille, fortsette å forbedre meg, fortsette å tjene penger, fortsette å ha det gøy og fortsette å nyte hobbyen min til det fulle uten at for mange bryr seg. Det viktigste, som med det meste annet i livet, er at JEG er fornøyd med hva JEG bedriver tiden min med. Om andre vil dømme meg fordi jeg driver med det jeg gjør, så er de hjertelig velkommen. Det er mye mer et problem for dem, enn det er for meg.